Når er riktig tidspunkt å lufte tankene sine om det som skjedde på Utøya? Aner ikke. Jeg velger å gjøre det nå. Jeg ber respektfullt om unnskyldning til de som opplever dette som utidig og respektløst. Jeg er forberedt på å bli beskyldt for å være både kynisk og idiot etter dette innlegget. Sannheten er at jeg lenge vurderte å aldri publisere disse betraktningene. Jeg har kommet til at det er for viktige spørsmål til å la ligge. Ikke er jeg rikskjendis som trenger frykte for mitt levebrød. Ikke er jeg politiker som trenger være redd for tapte stemmer. Derfor skriver jeg det jeg mener. Hverken mer eller mindre. Men fremfor alt skylder vi ofrene å være kyniske når erfaringene skal evalueres.
Ingenting kan bringe ofrene tilbake. Ingenting kan gjøre tragedien mindre. Dessverre finnes det noen ting som gjør den enda større. Ting som er ubehagelige å snakke om. Fordi det faktisk innebærer å kritisere individer -og ikke bare et system.
Det er utfordrende å gjøre på en sensitiv måte.
Jeg er selvfølgelig enig i at livet må gå videre og at vi skal legge tragedien bak oss.
Et av de største hindrene for å gjøre nettopp dette, er like meningsløst som tragedien i seg selv. Nemlig politiet’s fullstendig fraværende evne til selvkritikk og ydmykhet i etterkant. For hvis man ikke er villig til å reflektere over hva man kan lære av en slik hendelse, kan vi simpelthen ikke tillate oss å legge den bak oss.
Mange skriver en hel del om systemsvikt, bevilgninger og annet som kunne gitt et mindre tragisk utfall og det er vel og bra. At politiet holder kortene tett til brystet i en etterforskningsfase må vi bare akseptere. Mine betenkeligheter dreier seg først og fremst om konkrete valg som ble gjort den 22. juli.
Når situasjonen først oppsto -under gjeldende omstendigheter, er det enkeltindividers vurderinger og mangel på initiativ som virkelig har tatt pusten fra meg. Jeg skjønner godt at dette er et ømtålelig tema -ikke minst innad i politet. Det er naturligvis tunge tider for alle der også. Mange gjorde en formidablel innsats denne dagen. Desverre kommer dét litt i skyggen av all kritikken. Det er definitivt politisk ukorrekt å grave i dette. Det føles litt som å pirke med fingeren i et åpent sår, men det er ofte nødvendig for å unngå at det blir betent.
Det beste hadde vært om deres egne offisielle kanaler hadde innsett dette og senket guarden litt. -Og ikke bare henvist til rapporter og evalueringer måneder og år frem i tid. Dét gir bare en følelse av «too little -too late» og får en til å undres på om prestisje er en malplassert faktor oppe i dette.
Pressen kunne da i større grad ha fokusert på det gode arbeidet som ble gjort. Jeg håper og tror at en del politi med mindre gull på skuldrene er stilltiende enig i det.
Foto: Scanpix
Legitime spørsmål
Politifolk er også bare mennesker. Heldigvis. Men de er tross alt trent for dramatiske situasjoner. Det er derfor helt naturlig å sammenligne deres initiativ med det som ble utvist av sivile borgere uten slik trening. Da må det også være rom for å stille noen kritiske spørsmål -uten å bli beskyldt for å være etterpåklok sofasitter.
Noen ufravikelige fakta
Den første patruljen fra Nordre Buskerud politidistrikt var på plass ved fergeleiet på fastlandssiden utenfor Utøya kl. 17.52. Det er 17 lange minutter før politiets beredskapstropp ankom oppmøtestedet kl.18.09. Det kan være verd å merke seg at dette tidspunktet er utelatt fra pressemeldingen på politi.no
Disse hadde også tilgang til både ett- og tohåndvåpen i patruljebilen.
Politimester Sissel Hammer i Nordre Buskerud politidistrikt sa til Dagbladet tre dager etter terrorangrepene at beredskapstroppen tapte rundt ti minutter på motorstoppen.
Gjerningsmannen ble pågrepet Kl.18.27.
Beredskapstroppen
Beredskapstroppen viste sjokkerende mangel på initiativ til å rekvirere alternativ båttransport fra sitt tilsvarende initiativløse oppmøtested. Dog var det ikke de som valgte stedet. Det var Nordre Buskerud politidistrikt som av «taktiske» og sikkerhetsmessige årsaker valgte oppmøtestedet for beredskapstroppen. Alle argumenter politiet har forsvart dette med, faller på sin egen urimelighet for de fleste med noen som helst taktisk erfaring. Denne enheten har egne snikskyttere som har rekkevidde langt utover de 600 meterene det er fra utøya til fergekaia. Så her må noe ha gått veldig galt med kommunikasjonen før denne avgjørelsen ble tatt. Ut over det kan jeg ikke se at selve beredskapstroppen kunne gjort så mye anderledes. Kanskje hadde det tatt like lang tid å bli operativ på Utøya med helikoptertransport. Det får ettertiden vise.
På bildet over fra videoen filmet av Steinar Frøyshov kan vi se 8 politibetjenter stå tafatte og passive og se på den overfyllte politibåten slite seg forbi enda en båthavn noen hundre meter bortenfor. (Bildet i nedre høyre hjørne er klippet inn av meg for å gi et tilnærmet øyeblikksbilde med få sekunders mellomrom) Det kan selvfølgelig hende at de var veldig uheldige og at filmen gir feil inntrykk. Men den ville ikke holdt i retten for deg og meg.
I videoen kan vi også se en sivil båt komme beredskapstroppen til unnsetning. På en pressekonferanse tegnet stabssjef Johan Fredriksen et bilde av at de hadde kommet seg til Utøya ved å «tilrane seg» en båt. Det må kunne kalles å pynte på sannheten.
Men kunne beredskapstyrkens forsinkelser vært irrelevant for omfanget av tragedien?
Å beskytte samfunnet
Like mye som systemsvikt, ferieavvikling, helikopter, båt eller penger, synes jeg faktisk omfanget av tragedien handler om den enkeltes initiativ og anerkjennelse av sin rolle i samfunnet. Det synes å herske bred enighet om å ikke rette pekefingeren mot individer. Jeg er noe uenig og tillater meg å stille noen prinsipielle spørsmål rundt det å være politi.
Å bli politi må kunne kalles et livsvalg. Som oftest og forhåpentligvis -med et ønske om å utgjøre en forskjell og å beskytte samfunnet. Få har illusjoner om at det er et ufarlig yrke.
Kan politiet være komfortabel med at den første patruljen valgte å bli på land og vente på beredskapstroppen -samtidig som ubevæpnede borgere rundt dem, -i hopetall kastet seg i båter og bisto ofrene under beskytning?
Når ofre og vitner begynte å strømme i land, må det også ha stått helt klart for disse politibetjentene at hver gang de hørte skudd fra øya -ble et forsvarsløst ungt menneske utsatt for drap/drapsforsøk.
Er ikke dette en situasjon hvor politiet kan, bør og må forkaste alle rutiner / ordrer og «stupe ut i det»? Om ikke annet for å besvare og tiltrekke seg ild? Særlig med tanke på politiets egen «skyting pågår»-instruks, som sier at første politipatrulje skal gå direkte inn ved situasjoner som for eksempel en massakre.
Valget om å bli på land er ensbetydende med å sette egen sikkerhet foran alle andres.
Hvordan rimer dette med livsvalget den enkelte har gjort -for ikke å snakke om politiets grunnleggende primæroppgave i samfunnet?
Jeg stiller spørmålet helt uavhengig av hvilken informasjon politibetjentene hadde på dette tidspunktet. De visste i hvertfall ikke mindre enn alle campingturistene som satte livet sitt på spill. Derfor er frykten for flere gjerningsmenn heller ikke et godt argument. At dette var en massakre visste de senest i det øyeblikket de valgte å bidra med førstehjelp. All ære til dem for dét. Kanskje reddet de liv. Men var det riktig prioritering?
At de etter sigende ble beordret til «å observere trafikken» spiller heller ingen rolle i mine øyne. Det var de som var på stedet og kunne vurdere situasjonen. Det var de som var nogenlunde utstyrt til å gripe inn.
Likevel var det noen helt andre som utgjorde en forskjell i høyrisiko-sonen.
Forventninger
Er det helt urelistisk av meg å forvente at norske bevæpnede politibetjenter -på eget initiativ forsøker å gripe inn -og om nødvendig setter livet til i en situasjon der det er hevet over enhver tvil at mange mennesker blir massakrert?
Er denne mangelen på initiativ forenelig med å jobbe som politi?
I andre land er det desverre langt vanligere at politibetjenter må bøte med livet. De fleste er inneforstått med denne risikoen. Der blir de begravet på statens regning med pomp og prakt -som de heltene de er. Har vårt relativt stille hjørne i verden ført til at denne forventningen til offervilje er blitt sakte men sikkert visket ut?
Og hvem skal egentlig beskytte oss da -om ikke første bevæpnede politi på stedet?
Når dette er sagt må jeg også få si jeg ønsker disse betjentene alt godt og at de får all den hjelp og støtte som er nødvendig etter en så traumatisk opplevelse.
Men jeg er altså ikke er tilbøyelig til å si at de gjorde en god jobb.
Jeg må selvfølgelig ta forbehold om at det kan være formildende omstendigheter vi ennå ikke har hørt om. Men enn så lenge er denne siden av saken for meg enda en stor tragedie oppe i tragedien. -Og sannsynligvis en bitter byrde å bære for mange pårørende.
Ingen forventer at politiet skal henge ut noen av sine ansatte. Det hadde også vært absurd. Men trenger virkelig politiet å vente på rapporten fra en kommisjon for å innta en noe mer ydmyk holdning i forhold til at noe kunne blitt gjort anderledes?
Dødens regnestykke
På 1 time og 19 minutter hadde gjerningsmannen skutt og drept 69 personer.
Altså ett liv tapt for bortimot hvert minutt som gikk. Da ser jeg bort i fra alle de skadde.
Det gikk 35 minutter fra den første bevæpnede patruljen var på fergekaia -frem til gjerningsmannen ble pågrepet av beredskapstroppen.
Det er dette uhyggelige regnestykket vi må tvinge oss selv til å måle politiets prioriteringer, responstid og innsats i.
-Kynisk som det er.
Foto: Sara Johannessen
Ja vi elsker
Jeg er stolt som en hane av å kalle meg norsk, av befolkningens reaksjon og evne til å vise omtanke og medfølese i den tunge tiden etterpå.
Men ved å ta med oss for mange følelser inn i evaluerings-fasen risikerer vi å gjøre oss selv en bjørnetjeneste -og i værste fall gi rom for flere tragiske utfall i fremtiden.
Derfor gjentar jeg meg selv. Vi skylder både ofrene og oss selv å være litt kyniske også.
Annen lesning:
http://www.adressa.no/nyheter/terrorangrepet/article1679203.ece
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article4214482.ece
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/oslobomben/artikkel.php?artid=10098322
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10090149
TankegodsTerminalen 
Heia Rune ! Dette var et betimelig innlegg i debatten og etter min oppfatning helt på sin plass! En kjempejobb var dette !
Bre vent til det nærmer seg Jul og realitetene begynner å gå opp for folk ! Setter vi dette i sammenheng med at 9 mann inkludert Eskil Pedersen og rådgiver rømmer med ferga og gjemmer den bort så er katastrofen total!
Det er noen få som står ansvarlig for at dette kunne skje. De sitter i regjeringen og styrer pengesekken! Når vi nå hører at Jens blir hyllet som en stor statsmann så føler jeg meg litt dårlig selv! Dersom noen få enkle sikkerhetstiltak hadde vært initiert til et minimum av penger ! Da ville ikke dette vert mulig å gjennomføre.
En helt annen sak er at jeg ville aldri la noen i min familie reise til Utøya ! Oppskriften er lagt og det er fortsatt ikke bru inn til fastlandet !
Hei Freddy. Tusen takk for det. Som du skriver i din egen artikkel, så fortjener virkelig Hanne Skartvedt og VG honnør for kronikken i går. Den noe mer direkte tonen signaliserer kanskje at tiden begynner å bli moden for å skille ut og påpeke det mest åpenbare av kritikkverdige forhold. -Uten å bli tatt for å være sadist. Hvis VG med flere fortsetter å følge denne linjen, tror jeg du kan få mye rett i din spådom. Du er med din bakgrunn av de bedre kvalifiserte til å mene noe om de større sammenhengene i mine øyne. En politiker som hopper av karusellen i protest mot uredeligheten i egen bransje er verd å lytte til. Jeg for min del får prøve å feste skråblikket mot de små tingene -som av og til er ganske store de óg. Mvh Rune
Det er en veldig bra «kritisk redegjørelse» mener jeg etter å ha lest den nøye og punkt for punkt.
Og det sier jeg fordi jeg har min variant av det du har skrevet men det er kun 3 punkter:
1. Jeg skjønner ikke hvorfor redningstjenesten ikke ble involvert i transporten av politiet til Utøya, det er noen av landet dyktigste helikopterfolk. De kunne med letthet ha stått for transport med minimal tidshorisont og skyting, det hadde de klaret seg oppimot og.
2. Ekstisterende opplegg rundt folkets sikkerhet er basert på nåværende politiske holdninger og mangel på samme.
3. Hvorfor skal egentlig grunn til svikt i systemene belønnes av folket ved enda større valgtilslutting. Ja velgerne har økt antall stemmer til de som er ansvarlige for diverse svikt i denne sammenheng.?
Heisann Nørgaard. Mange takk og velkommen til TGT. Interessante spørsmål du følger opp med. Det er kanskje for mye forlangt at Oslo-politiet var oppdatert på hvert enkelt rednings-helikopters posisjon -og burde visst om dét på Voldsløkka. Men hvis det viser seg at det aldri ble sendt noen forespørsel til noen nødsentral overhodet, er det jo på sin plass å stille flere spørsmål.
Ledelsen i politet knebler kritiske røster og henviser stadig til fremtidige rapporter, samtidig som de selv passer på å smette inn stikk av egne konklusjoner av typen: «Her ble det tatt raske beslutninger» og «vi gjorde alt som sto i vår makt for å redde liv. Likevel skal vi være åpne på at hva som fungerte og hva som kan bli bedre».
Kritikken reiser jo nettopp spørmål som: Gjorde de virkelig ALT for å redde liv? Det er også grunn til å spørre om høyt press og raske beslutninger er noen god forklaring på evt dårlige besluttninger. Blir ikke ledere i enhver sammenheng ansatt nettopp på grunn av sin evne til å holde hodet kaldt og ta gode beslutninger under press?
I innlegget «Forskjellen på kanskje og kanskje ikke» prøver jeg å gi utrykk for min undring over valgresultatet. Dog ikke relatert til 22/7. Det finnes mye som burde motivert velgere til en kursendring. Jeg har ingen god forklaring. Mvh Rune
Her er enda et innspill i debatten å ta med seg: