Vi kan nå lese deler av egenrapporten til den første politimannen som ankom fergekaia ved utøya. Dette blir rabalder. Det første å legge merke til er naturligvis at den er innlevert 22.august. En full måned etter hendelsen.
Vi vet at det nå finnes masse forskning som viser at øyenvitne-observasjoner av dramatiske hendelser kan være svært upålitelige. Og jo lenger tid som går fra en hendelse, -ditto mer upålitelig blir minnene. Dette er også avdekket under studier av menneske-hjernen og har ingenting med ærlighet eller redelighet og gjøre. Det er bare sånn vi er skrudd sammen. Noen forskere har gått så langt som å ta til orde for å utelate øyenvitne-forklaringer totalt fra rettslige prosesser som følge av sine funn. Vi må håpe og tro at politi rundt om i verden har bitt seg merke i dette.
Vi kan sansynligvis være ganske sikre på at politifolk utvikler en veldig god evne til å observere detaljer. Men hva hjelper dét hvis hjernen manipulerer minnene over tid?
Jeg stiller meg veldig spørrende til at en erfaren politimann bruker en hel måned på å få egenrapporten ferdigstillt etter en slik hendelse. Jeg synes det burde være en innlysende førsteprioritet å få ferske minner ned på papiret ASAP. Det er en svært viktig juridisk del av jobben, som burde bli unnagjort mens man ennå er på «autopilot». -Før man begynner å ta den traumatiske opplevelsen inn over seg. Nå vet vi altså ikke helt når disse minnene ble satt på papiret. Det kan selvfølgelig være gjort rett etterpå.
For at det skulle være hevet over enhver tvil, burde denne rapporten blitt levert lenge før.
Setninger som: «Jeg er i dag usikker på om det ved denne anledningen, eller ved en annen tur bort til gården, at jeg…» -er ikke på noen måte betryggende.
Rabalderet vil derimot komme som følge av de store avvikene mellom denne egenrapporten og den virkeligheten politiledelsen har formidlet til pressen.
Jeg kan ikke se at jeg har bommet nevneverdig i mitt tidligere innlegg om saken.
TankegodsTerminalen 